Søk: 

   
 
Logg inn      
   
   Medlemsområde
   Brukernavn :
  
   passord :
  
  
  
  Glemt passord...?
  Bli Medlem
 
Norske Aviser
 
Daglig verktøy
 
Kultur link
 
 
 
 

SENTERPARTIETS

INNVANDRERPOLITIKK

FORSLAG TIL KONKRETISERING

 

 

I        MANDAT 

 

Arbeidsutvalget i Senterpartiet oppnevnte i møte 18.12.2002 en innvandrerpolitisk arbeidsgruppe med følgende mandat:

"Gå gjennom viktige sider ved norsk innvandringspolitikk. Arbeidsgruppen skal legge spesiell vekt på å vurdere om den statlige politikken gir kommunene tilfredsstillende muligheter til å løse sine oppgaver knyttet til mottak av asylsøkere og bosetting av flyktninger. Arbeidsgruppen bes også å foreslå tiltak som kan fremme integreringen av innvandrerne i det norske samfunnet."

Arbeidsgruppens medlemmer: Kristin Sørheim, leder, Maritta Ohrstrand, Jarle Skartun, Arnfinn Nergård, Ranveig Eikrem. Fylkessekretær Ebba Thorgersen i Møre og Romsdal inngår som arbeidsgruppens sekretær.

Innstillingen skal fremmes innen 15. mai. I ettertid er det avtalt med generalsekretæren ny frist ca. 15. august.

 

                                              

 

II       GJENNOMGANG AV VIKTIGE SIDER VED NORSK INNVANDRINGSPOLITIKK MED BAKGRUNN I SP-PROGRAMMET

 

Senterpartiets program

Senterpartiet mener er at den internasjonale flyktningepolitikken skal ha som mål å hjelpe flest mulig i nærheten av deres eget hjem. Vi har i tillegg et sjølstendig ansvar for å hjelpe mennesker på flukt. Alle som søker om asyl skal få en individuell behandling og skal ikke risikere å bli sendt tilbake til forfølgelse eller dødsstraff. Flyktninger og andre som får innvilget asyl skal behandles likeverdig med andre norske borgere. Senterpartiet legger stor vekt på individets rett, toleranse overfor andre kulturer og at det legges nok ressurser i å integrere innvandrerne i den øvrige norske befolkningen best mulig. Senterpartiet ønsker en rettferdig og lik behandling av innvandrere og andre norske borgere, dvs. de samme regler skal gjelde for alle. Senterpartiet har flere forslag til konkrete tiltak for å oppnå sine mål, bl.a. grundig norskopplæring, rask saksbehandlingstid for asylsøknader, samarbeid med frivillige lag og organisasjoner, nok ressurser til kommunene (som er førstelinjetjenesten), spesiell oppfølging av enslige mindreårige og kvinner, tiltak for å hjelpe innvandrere inn på arbeidsmarkedet, kvalifiseringstiltak og godkjenning av utdanning, rekruttering av innvandrere til offentlig sektor.

 

Utviklingen i Norge i dag

I 2002 opplevde vi en rekordstor bosetting av innvandrere i Norge. Hele 8149 personer ble bosatt. Likevel var ikke dette nok til å dekke behovet, da enda 1668 personer i tillegg kunne vært bosatt. Ved inngangen av 2003 var det 11 800 flere utenlandske statsborgere enn året før, dvs. en økning på 6 %. Størst vekst er det for utenlandske statsborgere fra Afrika og Asia. Tilstrømmingen av asylsøkere er fortsatt stor, selv om tall fra UDI (Utlendingsdirektoratet) viser at antall nye asylsøkere i årets første fem måneder var 16 % lavere enn i samme periode i fjor.

 

Stadig færre asylsøkere som kommer til Norge oppgir å være enslige mindreårige, og UDI tolker dette som en effekt av  aldersundersøkelsene som ble igangsatt fra årsskiftet 2002/2003.

 

Det er fortsatt stor tilstrømming av folk som er ute etter arbeid og et bedre liv, selv om de ikke er forfulgt i hjemlandet. Enkelte har tatt til orde for økt arbeidsinnvandring for å sikre nok og rimelig arbeidskraft. Gjennom utvidelsen av EØS-avtalen er det også åpnet for økt innvandring fra EØS-området. Sverige har forlangt overgangstid av frykt for økt tilstrømming av folk som vil utnytte svenske velferdsordninger eller begå kriminelle handlinger, men norske myndigheter vil ikke ha en slik overgangstid. LO har tatt denne saken opp til ny behandling. Det ser ut til at de vil kreve overgangsordninger eller andre mekanismer som kan hindre for stor arbeidsinnvandring, lønnsdumping og press på velferdsgodene.

 

Saksbehandlingstiden for asylsøknader er fortsattfor lang.Opprettelsen av Utlendingsnemnda (UNE) skulle gi større likebehandling og økt rettssikkerhet, men fortsatt er det stor forskjellsbehandling. Flere advokater og rettshjelpere for asylsøkere mener at behandlingen i UNE er svært vilkårlig, og UNE's omdømme er ikke godt nok. 

 

Representanter fra innvandrerorganisasjonene mener innvandrere blir diskriminert både på bolig- og arbeidsmarkedet, i media, på skolen og i lokalmiljøet der de bor.  Det pekes særlig på at det faglige innholdet i undervisningen i liten grad er tilpasset dagens flerkulturelle elevmasse og at retten til tilpasset undervisning for minoritetselever ikke ivaretas godt nok.  Innvandrerorganisasjonene peker også på at skolen diskriminerer ved ikke å slå ned på etnisk trakassering og ved å unnlate å se at enkelte minoritetselever blir eksludert fra sosiale aktiviteter og lek.

 

Det er stor mediaoppmerksomhet omkring kriminalitet begått av innvandrere, og det er tendenser til stigmatisering av alle innvandrere på bakgrunn av slike enkeltepisoder. Samtidig er det et reelt problem at i en del innvandrermiljøer er alvorlig  vold og kriminalitet mer utbredt enn blant etnisk norske innbyggere.

 

Holdningen til kvinners rettigheter er helt annerledes i en del innvandrermiljøer enn i landet ellers. Dette fører ofte til store konflikter for 2.generasjons innvandrerkvinner.

 

Vi står overfor nye utfordringer med å forstå og kunne behandle fysisk og psykisk helse i mange innvandrermiljøer.

 

Det er i ferd med å oppstå økende økonomiske og sosiale forskjeller mellom etnisk norske og innvandrere, slik at dersom en ikke foretar seg noe , vil fattigdom og arbeidsløshet etc. kunne gå i arv til 2. og 3. generasjon innvandrere.

 

Det er behov for en grundig gjennomtenking av lover, forskrifter, praksis og holdninger til det at Norge er blitt en flerkulturell nasjon. Det er behov for en avklaring av hva som er det offentliges rolle og hva som er enkeltindividets plikt og rett.

 

Regjeringen og Stortinget har det siste året behandlet en rekke saker av betydning for innvandringspolitikken, og flere store saker står for tur. Den viktigste saken er arbeidet som er startet med en ny stortingsmelding om det flerkulturelle Norge (meldingen skal være ferdig sommeren 2004) og arbeidet med ny statsborgarlov.

 

Hittil er det behandlet en rekke lover og forskrifter og gjort andre vedtak som har betydning for innvandrerpolitikken. Vi nevner noen:

-          Endringer i utlendingsforskriften (gebyr på søknad om statsborgerskap)

-          Skjerpet vern mot diskriminering i arbeidslivet (NOU 2003:2)

-          Rettslig vern mot diskriminering (NOU 2002:12)

-          Rett til å bruke utlendingsregisteret i etterforsking av alvorlege straffesaker

-          Rett og plikt til norskopplæring for nyankomne innvandrere

-          Rett til vurdering av realkompetanse og kompetansebevis

-          Endring i lov om trossamfunn og lov om tilskudd til trossamfunn

-          Endringer i lov om forbud mot kjønnslemlestelse

-          Fjerning av økonomisk støtte til norskopplæring for asylsøkere

-          Konkurranseutsetting av drift av asylmottak

-          Lov om introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere.

 

UDI/UNE og KRD har gjennom håndteringen av enkeltsaker også påvirka innvandringspolitikken.

 

Grovt sett har alle endringer gått ut på å gjøre det vanskeligere å få opphold i Norge, stilt større krav til de som har fått opphold, innført konkurranseutsetting av tjenester knytta til innvandringspolitikken og  redusert den økonomiske kompensasjonen til kommunene for arbeidet med asylmottak og flyktninger. Likevel øker konfliktnivået mellom innvandrere og etnisk norske, samtidig som de sosiale og økonomiske forskjellene øker i innvandrernes disfavør. Bosettingen av innvandrere er i store trekk sentralisert, i den forstand at grupper med lik etnisk tilhørighet "klumper seg sammen" og at innvandrerne generelt bosetter seg i de større byene.

 

I forbindelse med høstens lokalvalg ser vi at lokale FrP-lag har som sin fremste kampsak å få utarbeidet innvandrerregnskap og begrense eller avvikle asylmottak og mottak av flyktninger i kommunene. I ei tid med økende arbeidsledighet, økende forskjeller i samfunnet generelt og økende krav til alle offentlige tjenester, vil det være grobunn for innvandringsfiendtlige holdninger, med utgangspunkt i at de bruker ressurser som etnisk norske innbyggere heller skulle fått.

 

 

 

 

 

 

III      VURDERING AV DEN STATLIGE POLITIKKEN I FORHOLD TIL KOMMUNENE

 

 

Vi viser her til vedlagte notater fra Sogndal, Os og Tingvoll kommune.

 

 

Det er Kommunal- og regionaldepartementet som har ansvaret for innvandringspolitikken. Under nåværende politiske ledelse er det tatt mange initiativ for å få fastsatt en streng men helhetlig politikk overfor asylsøkere og bosatte innvandrere.  På mange områder samsvarer dette med Senterpartiets innvandringspolitikk. Likevel går samfunnsutviklingen i motsatt retning av hva Senterpartiet ønsker. Vår hovedinnvending til rådende politikk er at det ikke er samsvar mellom de signaler myndighetene gir og  den praksisen som er gjennomførbar ute i lokalsamfunna. De største utfordringene er fortsatt å skaffe bolig og arbeid og at innvandrerne blir deltakere i det norske samfunnet på linje med andre.

Det å få bosatte flyktninger og asylanter ut i arbeid - eller andre former for aktivisering – er "alfa og omega" . Det er samfunnsøkonnisk lønnsomt å bruke ressurser på dette, både fordi det gir økt produksjon, øker integreringen og fordi det er kriminalitetsforebyggende.

 

Hovedårsakene til at vi ikke har lykkes godt nok er etter vår mening to:

 

1.      Manglende økonomiske bevilgninger (både til kommuner, driftsoperatører for asylmottak, politi og UNE )

2.      For lite bruk av muligheten og plikten til å gi personer opphold på humanitært grunnlag

 

I forhold til kommunene er det altså først og fremst knapphet på økonomiske ressurser, forutsigbarhet i økonomien, lang saksbehandlingstid  og ulik behandling av asylsøknader som er et problem.

 

Kommunene må selv få bestemme om de vil bosette innvandrere, ellers vil konfliktene i lokalsamfunnet bli for store.

                                              

           

IV      FORSLAG TIL TILTAK FOR Å FREMME INTEGRERINGEN AV INNVANDRERE I DET NORSKE SAMFUNNET

 

Vi har konsentrert oss om å komme med konkrete forslag som vi mener kan fremme integreringen av innvandrere i tråd med  Senterpartiets prinsipper .

 

Vi har valgt å dele forslaga til tiltak i to:

 

I           Tiltak for en bedre asylpolitikk.

 

II         Tiltak for å fremme integreringen av bosatte flyktninger.

 

 

Asylpolitikken:

 

 

Tiltak:

  1. Økonomisk støtte til norskopplæring for alle "ikke åpenbart grunnløse søkere" må gjeninnføres.
  2. Det må etableres ulike typer asylmottak. Særlig er det viktig at åpenbart grunnløse søkere - der behandlingstida skal være kort - får plass i egne asylmottak, mens alle andre kategorier får plass i asylmottak der det stilles større krav til integrerings- og aktiviseringstiltak. For enslige mindreårige asylsøkere bør en etablere flere typer mottak etter modell av SOS- barnelandsbyer, og der de enslige mindreårige også kan bo etter at de har fått oppholdtillatelse (alternativ til fosterhjem). Driftsstøtte til mottakene må differensieres i forhold til hvilke typer mottak det er, slik at det tildeles nok ressurser til å gjennomføre nødvendig integreringsarbeid.
  3. Ordningen med  kommunalt valgt overformynder for enslige mindreårige asylsøkere må opphøre (gjelder generelt overformynderi-ordninga!)
  4. Det bør arbeides for at asylmottaka kan få noe mer ensarta beboermasse, altså færre nasjonaliteter /etniske grupper på hvert mottak .
  5. Behandlingstida for asylsøknader må radikalt ned. Dersom søkere ikke har fått svar innen 12 mnd, bør de automatisk få oppholdstillatelse. Dette betyr både økte ressurser til saksbehandlingsapparatet og effektivisering og kvalitetsheving av prosedyrene.
  6. Politiet må få ressurser til å foreta rask utsending av åpenbart grunnløse asylanter når disse har fått avslag på søknaden.
  7. Politiet må få nok ressurser til å ta hånd om kriminelle asylsøkere umiddelbart når det skjer noe.
  8. Stortinget bør snarest gjennomføre en grundig evaluering av ordningen med UNE (Utlendingsnemnda). Vi mener at rettssikkerheten for enkeltmennesket må styrkes .

Vi nevner her bare enkelte forhold der vi mener saksbehandlinga svikter:

-         Legeattester blir vurdert ulikt, i enkelte saker blir grundige medisinske utredninger fullstendig oversett i forhold til å gi opphold på humanitært grunnlag, i andre saker skal det svært lite dokumentasjon til før det gis opphold

-         Det er for mange vilkårlige avgjørelser

-         Lekfolk blir sittende som gisler i nemnda i en del saker, bl.a. fordi de ikke har fått mulighet til å sette seg inn i dokumentasjonen på forhånd

-         Nemndslederen har for stor makt

-         Viktig dokumentasjon er i enkelte tilfeller blitt borte i forvaltningsapparatet

-         Asylsøkerne har i de fleste tilfelle ikke reell kontakt med rettshjelper/advokat

-         Asylsøkeren får for dårlig informasjon om sine rettigheter og muligheter

-         Bevisbyrden blir lagt på den ressurssvake parten

-         Følgefeil reduserer søkernes troverdighet og blir ikke retta opp

 

Vi foreslår at UNE omorganiseres slik at saksbehandler ikke har stemmerett i nemnda. Det må innføres prosedyrer som sikrer nemndsmedlemmene tid og mulighet til å sette seg godt nok inn i sakene. I tillegg bør et tilsyns- eller kontrollorgan gjennom stikkprøvekontroller sjekke praksis i UNE opp mot styringssignalene.

  1. Første gangs avhør kan i større grad delegeres til lokalt politikammer/ lensmannskontor.
  2. Tilgang på tolketjenester må bedres gjennom utdanning av flere tolker. Kvalifisering kan skje på flere nivåer og opplæring/kvalifisering bør desentraliseres og gjennomføres i samarbeid med asylmottak og flyktningemottak i kommunene.
  3. Det bør gis stimuleringsmidler fra staten til lag og organisasjoner som arbeider med integrering i lokalsamfunnet. Dette kan for eksempel gjøres gjennom en ekstra pott kulturmidler, der tildeling skjer etter søknad fra organisasjonene.
  4.  Folk som sitter i asylmottak bør få korte arbeidstillatelser (unntatt åpenbart grunnløse asylsøkere). Asylmottakene må få tilstrekkelige midler til å ansette en "tiltakskonsulent" som skal ha til oppgave å få folk ut i arbeidstrening/ arbeid . Arbeidsgivere som tar imot slike arbeidstakere må få et lønnstilskudd .
  5. Når det inngås kontrakt med driftsoperatører må det være en selvfølge at kontrakten blir justert for pris- og lønnsøkning, samt at det gis mulighet for dekning av ekstrautgifter for spesielt krevende asylanter.
  6.  Det er en idè å følge opp Verdikommisjonens forslag om at kommunene kan gi "lokalt amnesti" i særlige tilfeller, dvs. at UNE kan gi opphold på humanitært grunnlag , når sterke menneskelige hensyn tilsier det og et lokalsamfunn (kommunestyre, bystyre) stiller seg bak en slik søknad og kan tilby hus og arbeid.  Innvendingene har vært at dette kan åpne for en ulik praksis og større ulikhet i behandlingen av asylsøkere. Vi tror at det vil være særdeles få tilfeller der et kommunestyre/bystyre vil gå til slike skritt. Det vil bare være etter svært nøye gjennomgang av saken og bare dersom en negativ avgjørelse i UNE strir fullstendig mot allmenhetens rettsoppfatning. I så fall vil "lokalt amnesti" kunne være et viktig korrektiv til UNE og myndighetene for øvrig.

 

 

Bosetting av flyktninger

 

 

Tiltak:

 

1.         Arbeidsmarkedet: Arbeidsmarkedet er blitt strammere og det blir derved vanskeligere            å få  tilgang for innvandrere. Det er viktig å være tydelig på at krav om arbeidsinnsats er en vesentlig ting for å kunne tilpasse seg det norske samfunnet. Det vil være            lønnsomt å gi AETAT og kommuner romsligere rammer til slike tiltak. Lettere       tilgang på arbeidsmarkedsmidler vil også kunne være med på å lette mottaket av        flyktninger ute i kommunene.

      Det må gis lønnstilskudd til arbeidsgivere som kan tenke seg å ta inn denne gruppen          mennesker på prøve. Det er gjennom slike tiltak at  flyktninger/asylsøkere blir kjent        med norsk arbeidsliv. Dette krever at man har en AETAT som er med på opplegget –         og som er tilstrekkelig fleksibel. Samspillet med kommunene bør bli bedre.

      Det må avsettes nok stillinger i flyktninge-etatene til å jobbe spesielt med å skaffe folk             arbeidstrening og arbeid.

2.         Arbeidet med kvalifisering, dvs arbeidstrening og realkompetansevurdering må    økes,og det kan gjøres ved å bevilge mer midler til kompetanseutvikling og gi   lønnstilskudd    til bedrifter som tar innvandrere inn og gir dem opplæring.

3.         Starte spesielle programmer for å kvalifisere innvandrere til arbeid i helse- og      sosialsektoren og i skolen. Programmene må desentraliseres – for eksempel legges til          videregående skoler, med praksis i kommunehelsetjenesten og grunnskolen. Dette vil være et viktig tiltak for å kunne ta imot et økende antall innvandrere i pleie- og omsorgsinstitusjonene våre på sikt, og for å styrke arbeidet i skolene i forhold til det flerkulturelle elevgrunnlaget.

4.       Informasjonsmateriellet må oppdateres både på innhold og på aktuelle språk (gjelder også informasjonsmateriell som kan brukes på asylmottaka).

5.       Det bør gis støtte til frivillige lag og organisasjoner (jfr. asylmottak)

6.       Det er et problem å skaffe og finansiere nok boliger . For å få en akseptabel husleie er det helt nødvendig at Husbankens ramme utvides og at det gis tilskudd på min 40 %, i enkelte tilfeller mer.

7.       Økte ressurser til opplæring og til kommune- og spesialisthelsetjenesten er nødvendig.Et flerkulturelt samfunn krever nye tilbud  både innen pleie- og omsorg, helse- og sosialtjenesten, skoler, barnehager, familierådgivning etc.

8.       Kvoteflyktninger er mer ressurskrevende og krever ekstra økonomiske ressurser.

9.       Evnen til nyskaping (entreprenørskap) hos innvandrerne må utnyttes bedre. Prosjekter for satsing på entreprenørskap bør gjennomføres i alle kommuner som har bosatt innvandrere i løpet av en tre-årsperiode.

10.   I små lokalsamfunn bør en bosette innvandrere fra samme (få) etniske grupper.

11.   Finansiering av obligatorisk norskopplæring og introduksjonsprogrammet for    innvandrere er ett av svært få områder der vi mener at det er bedre med en      refusjonsordning enn at dette blir lagt inn i rammetilskuddet. Vi er overbevist om at             innlemming i rammetilskuddet vil medføre en underfinansiering !

12.     Oppfordre flere kommuner til å engasjere seg i vennskapskommunearbeid med      kommuner i andre land, gjerne gjennom Vennskap Nord-Sør. Dette bidrar til økt          forståelse mellom ulike kulturer.

 

 

Sluttord:

Generelt mener vi det er viktig at også lokalpolitikerne er tydelige i innvandringspolitikken. Fordi innvandrere generelt er ei svak gruppe i samfunnet, er det foreløpig  nødvendig med en del spesielle tiltak for å oppnå en større likverdighet og bedre integrering i samfunnet. Dette er parallelt til likestillingspolitikken når det gjelder kjønn, og politikerne må både kunne forklare og forsvare hvorfor slike tiltak er nødvendig.

Det er viktig å ta et oppgjør med den økende motstanden og hetsen mot innvandrere. Det er uverdig både å kreve og legge fram regnskap for grupper av innbyggere i en kommune eller i et land. Tid om anna vil de fleste av oss kunne sees på som en belastning for samfunnet dersom en skal legge slike resonnementer til grunn. Et samfunn skal ha rom for et mangfold av mennesker og skal kunne dekke alle innbyggernes grunnleggende behov. I det store og hele er det positivt for landet med økt bosetting fra et mangfold av kulturer.

Det er viktig å være tydelig på at vi samtidig skal ivareta gode norske verdier og tradisjoner og at det flerkulturelle Norge ikke skal akseptere  brudd på grunnleggende norske demokratiske prinsipper og idealer.

Arbeidsgruppa har foreslått økte ressurser til mange tiltak. Vi har ikke beregna kostnadene i detalj, men det er relativt små ressurser vi snakker om . Det er arbeidsgruppas vurdering at de tiltaka vi har foreslått vil være lønnsomt for samfunnet totalt sett, ved at det vil spare samfunnet for kostnader og problemer.

Kilde: Senterpartiet